Selvberging. Kan vi lage all maten vår selv?

I vinter har vi fått til noe jeg ikke trodde gikk an. Vi har vært delvis selvberget med mat til og med jul, og vi har fremdeles masse mat i fryser, kjeller og stabbur. Vi har sau, gris og høner, og de gir oss mer kjøtt enn vi klarer å spise, men vi har også klart å holde oss selvforsynte med grønnsaker.

Dette er overraskende. Jeg er ufør, så jeg klarer slett ikke å holde en stor kjøkkenhage prydelig og luket slik man tradisjonelt "skal". Men allikevel har den flommet over av digre brokkoli, vintersquash, grønnkål og mye annet. Mange har ønsket å vite litt mer om hvordan jeg klarer dette, og det gjør at jeg skal forsøke å skrive litt om hvordan jeg gjør det, kanskje til inspirasjon for andre.

At jeg klarer det, men min skrale arbeidskapasitet, kan bety at du kan få det til også, selv om du har full jobb.

Bud en: Indrestyring.

Det første man må holde klart for seg når man skal få til å dyrke noe, er at det ikke nytter å forsøke å kjøre et pliktløp. Det er ingen vits i å legge opp til en måte å piske deg selv til å luke og grave, da kommer du til å gå lei raskt, og få avsmak for dyrkingen.

Man skal ikke dyrke noe om man ikke har lyst. Vi har i våre dager god tilgang på rimelig og sunn mat i butikken, og ingen trenger å tvinge seg selv til å jobbe i kjøkkenhagen. Derfor er det viktig å finne noe man selv har lyst til å gjøre. Da er sjansen for å lykkes stor.

Her kommer noen ideer til hvorfor du kan ende opp med å like å dyrke:

1. Å jobbe i hagen er god avkobling fra en stressende jobb eller annen hverdag. Du kan med god samvittighet si: "Jeg jobber litt i hagen, jeg", og alle nikker respektfullt og holder seg unna, sånn i tilfelle du skulle komme på å be dem hjelpe til. Det vil du jo ikke, du vil være alene og koble av.

2. Det er skikkelig god trening, om du bare gjør det riktig. Det er også helt i orden å arbeide i langsomt tempo, det vil si at du få tid til å gjøre oppgavene fysisk korrekt, slik at du ikke får vondt i ryggen, men heller blir støl på det rette stedene, og får sprettrumpe og mageruter til neste år. Eller sånn som jeg; du får bedre helse og mindre vondt i kroppen, sånn at du får det godt og kan leve lenge i landet.

3. Det finnes massevis av lure måter å legge arbeidet opp på, slik at du slipper de verste takene. Særlig gjentatt luking i evigheter kan ta på en stakkars tålmodighet. Da kan jorddekking, samplanting, permakultur og andre tiltak gjøre det hele mye lettere.

4. Hvis man har mange forskjellige sorter grønnsaker, som modnes til forskjellig tid, får man hele tiden mulighet til å høste, det vil si å se resultater av arbeidet. Legg det opp slik at du stadig får belønning for strevet. Det er ingenting som gir mer motivasjon enn å kunne håve inn digre brokkoli eller knipper med reddik og salat tidlig i sesongen. Krydderurter kan man kjøpe ferdig, og sette ut i hagen. De sprer seg og gir avling med en gang. Så kommer du raskt i gang og føler at det nytter.

5. Planlegg det hele allerede nå i vinter. Sett deg inn i kravene til de forskjellige grønnsakene, tenk over hvor mye plass de vil ta, om de skal ha mye lys, gjødsel, vann, osv. Dette finner du ut av ved å slå opp i bøker, på internett eller på frøpakkene, om du allerede har kjøpt frø. Det er vanlig å få litt dilla og kjøpe for mange frøpakker. Ikke bli flau, vi gjør det alle sammen. Du bare sparer de pakkene du ikke rekker å så til neste år. Legg dem i kjøleskapet eller fryseren, så holder de i mange år.

6. Det er lurt å begynne forsiktig, med noen få, lettvinne sorter. Etterhvert som du lærer deg teknikker og begynner å like det hele, kan du utvide.

Hva er det lurt å begynne med?

Jeg får stadig spørsmål om hvilke sorter eller arter det er lettest å begynne med. Jeg skal liste opp noen her, og så skal vi se om jeg får til å skrive litt om de forskjellige i senere blogger.

1. Poteter.
Du verden, så tilfredsstillende det er å dyrke poteter. Du får lett stor avling, og det er forholdsvis lite arbeid med setting og luking. Dessuten er det nesten hysterisk morsomt å høste poteter, om du ikke er tvunget med på profesjonell høst av uendelige potetåkre, slik som ungene måtte i høstferien før. Ta med ungene på skattejakt i potetåkeren og ha det moro! De kommer nok også til å sette pris på egen åker med tiden, om du lar det få være gøy å høste.



2. Plukksalat.
Liker du salat, er dette takknemlige greier. Du sår, passer på å vanne og luke litt i begynnelsen, og så har du en frodig tugge av hissig voksende salatblader som du kan plukke av hele sesongen. Jeg har nesten alltid alt for mye og klarer ikke å spise opp halvparten. Dessuten er salatfrøbladene så tydelig annerledes enn ugresset at det er både lett og moro å luke. Ettersom salaten vokser seg stor, holder den ugresset på avstand selv.

3. Krydderurter
Velg gjerne urter du kjøper ferdig eller så selv. Det lønner seg å kjøpe ferdige på hagesenter, de er gjerne ferdig herdet, så slipper de å bli deprimerte etter å brå-komme fra drivhus til friskluft. Persille, gressløk, salvie og mynte er lettest, synes jeg. Men ikke vær redd for å forsøke det du har lyst på. Det er bare ved å forsøke selv en lærer.

4. Grønnkål
Kjempelett å dyrke, trenger bare litt luking og godt med gjødsel. Får nesten ikke angrep fra skadeinsekter. Kan høstes hele høsten og hele vinteren, den tåler frost. Dessuten er den veldig sunn og stapp full av antioksidanter

Kvinnen som plantet trær

Det er noe spesielt med løvtrær for meg. Spesielt løvtreskog. Og så bor jeg i Eidskog, hvor det nesten bare vokser gran og furu. Ikke bare er løvtrærne vakre, men de kan brukes til høsting av fôr, og de gjør ikke jorden så sur og er dermed lettere å kombinere med beite for hestene. Helst vil jeg ha en hagemark, en slags blanding av beite og glissen skog, som gir hestene ly og skygge, men gresset plass, lys og næring til å vokse.

Så kan man si: Et slikt prosjekt vil ta tid, du kommer aldri til å se resultatet av dette arbeidet. Dessuten er det så kjedelig å vente. Enda kjedeligere enn å se på at gresset gror må det være å se på at trærne gror.

Vel, for det første gjør jeg ikke alt jeg driver med bare for meg selv. Jeg har barn. Og barnebarn. De skal overta både Eriksbråten og en bit resten av verden etter meg. Jeg vil gjøre det som står i min makt for å gi dem en arv som er levedyktig. Og kanskje litt vakker også.

Store løvtrær er vakre.

Her ser vi Torunn som planter et lite bøketre. Bøk kan man ofte få kjøpt som hekkplanter, det vil si at de ikke er så store, og forholdsvis billige, siden det er meningen at man skal ha råd til å kjøpe mange. Det tar selvsagt noen år før de blir store, men det gjør ikke noe. De kan nemlig gro helt av seg selv, uten at jeg sitter og ser på dem.

Jeg er så heldig å ha en gård hvor noen før meg har gjort akkurat dette. Julius Bonsak var skogsmann og herredsblinker. Han hadde peiling på trær. I bakgrunnen på dette bildet ser vi de to digre lerketrærne som han plantet, og som nå er som to enorme vaktposter på hver siden av innkjørselen vår. Han plantet også mange einerbusker, som nå er blitt til ganske store trær. Vi kan se noen av dem ved siden av lerketrærne.

Av arven fra Julius Bonsak har vi også to fine eiketrær i hagen, fin buskbeplantning rundt hagen som gir le for vind og innsyn,  og en ornäsbjørk med finfliket bladverk. Andre trær som våre forgjengere har plantet er den fine rogna som er tuntre, mange epletrær som er dyrket fra frø, en rhrododendron og masse annet spennende.

Alt dette har noen før meg satt i jorda. Skal ikke jeg også da fortsette med tradisjonen, og gi gleder til dem som kommer etter?

Så dermed satte jeg i gang med å finne avleggere av trær jeg liker. Kastanjer og lønn er flotte, men de finnes ikke her på Eriksbråten. Jeg tenkte kanskje at de ikke ville tåle vårt klima, men vi har jo eik?

Tore ble redningen. Og Anne, som er fra gård i bygda her, og som har vært her i skolepraksis. På deres gård har de nemlig både kastanjer og lønn. Og de sår seg selv. Tore kjenner dem godt og er ofte på besøk der, og tok med noen frøplanter som hadde forvillet seg. Her ser vi kastanjetreet andre sesong. Det sto midlertidig i kjøkkenhagen, og ble flyttet til bakhagen i fjor sommer, etter at vi hadde fått planert ut der. Så håper jeg at det vil trives, og om en sånn femti år bli et flott og digert tre.

I mellomtiden har jo jeg annet å gjøre. Og hver vår kommer jeg forbi og blir like overrasket. Oi! Det har fått knopper! Nei, se, i år har det blitt stort! Og sånn går årene. Og trærne gir oss gleder helt uten at vi trenger å gjøre noe. De gror helt alene, uten hjelp.

Til nå har jeg plantet tre lindetrær (fra hekkplanter kjøpt på Plantasjen) to eiketrær (som har sådd seg selv fra våre eiker og sto under dem, jeg har bare flyttet på dem), ett epletre (Åkerø), et kirsebærtre (Fanal), et kastanjetre, tre lønnetrær (ett døde, to står klare bak huset og skal flyttes), en svarthyllbusk, og tre bøketrær. Alle disse har jeg satt på steder hvor jeg tror de kommer til å bli til vakre trær, samtidig som de får stå i fred for beitende hester og ly for kald vind.

Og så er det bare å vente. Og glede seg over det som skjer.

Planter til krydder, mat og medisin

Det er en stor luksus å kunne rusle ut i kjøkkenhagen for å hente gressløk eller andre urter til matlagingen.

Når jeg er i det flinke hjørnet, husker jeg også på å plukke inn ekstra urter til lagring en dag det er sol, og før de blomstrer. Ta kan jeg bunte dem sammen og henge dem til tørk, slik at jeg kan ha dem på krukker og bruke av dem igjennom hele vinteren.

Mange urter får også sterkere smak av å tørkes. I det hele tatt er det så mye å si om bruk, dyrking og oppbevaring av urter at jeg ikke kan få skrevet så veldig mye her. Men får du lyst, etter å ha lest denne bloggen, anbefaler jeg denne linken: http://www.rolv.no/ På den linken finner du nesten hva det skal være som omhandler urter. Den er skrevet og drevet av en botaniker som er spesialist på urter og bruken av dem, men det står ikke så mye om hvordan man dyrker dem. Så det kan jo jeg skrive litt om.

Jeg har skrevet før om hvordan det hos oss ikke er så mye tid og krefter til å luke. Det finnes ikke rette bed og svart, renluket jord hos oss. Om det gjør, blir det ikke lenge av gangen. Så dermed må vi klare oss med andre metoder.

Jeg har havnet på at jeg lar naturen holde på med sitt, og så lærer jeg meg plantene å kjenne. Så det blir som å gå på sopptur eller bærplukking i egen hage. Her kan vi skimte noen unge kvannplanter midt i alt ugresset.

Her ser vi rabarbra, med de store hvite blomsterstandene, og vaid, med litt mindre, gule blomstervifter. Vaid er en fargeurt som gir blå tekstilfarge. Den er toårig, det vil si at den vokser frem fra frø ett år, og lager en bladrosett, overvintrer til neste år, hvor den blomstrer, setter frø og dør. Vaid er lett å dyrke fra frø, og her hos oss trives den godt og sprer seg på egen hånd. Jeg høster også masse frø hver høst, som jeg samler i oppbevarer tørt og kjølig i kjøleskapet. Som vi ser på bildet, liker nesten alle urter seg i full sol.

Hvis man skal ha fullt utbytte av rabarbraen, bør man klippe av blomsterstiltene slik at den ikke går i frø. Men det har vi ikke tid til å gjøre hele tiden, for de vokser fort ut igjen, så vi har heller flere planter, så ordner det seg med utbyttet allikevel.

A propos utbytte. Her ser vi et par fletter med sjalottløk som Henrikke har flettet fra løk vi har dyrket. Sjalottløk er veldig enkelt å dyrke. Man bare kjøper setteløk på et hagesenter, setter løken i bakken og venter. Etter noen måneder har den ene løken blitt til et stort knippe løk, som kan deles fra hverandre og høstes. Sparer du noen av løkene i fletta, kan du bruke dem som setteløk neste år. De holder seg fint i en flette på veggen i romtemperatur.

Erter kan vel ikke kalles urter, men vi dyrker dem nå sammen med urtene. Margerter er enkle å dyrke og skaffer seg, som alle i erteblomstfamilien, sin egen nitrogen. De må bindes opp, men det gjør du bare en gang for alle i løpet av sesongen. De er flinke til å klatre selv.

Sørg for litt luking i begynnelsen, inntil erteplantene har fått et forskudd på ugresset. Det kan lønne seg å ta et røsk innimellom også, det blir mer avling om ugresset hoder seg borte.

Det er veldig moro med egne erter. Dyrker du sukkererter også, får du erter i salaten og kan ha noe å høste hele sesongen.

Her ser vi blomster av svartrot, eller skorsonner-rot som den også kalles. Den er toårig, og har en litt skjør, lang, svart rot som smaker som asparges når den kokes.

Vi dyrker den jevnlig, for den trives her, og setter frø. Den trenger litt luking i begynnelsen mens den etablerer seg første året. Ellers er den en livlig og sterk plante, som klarer seg godt selv.

Alle som skal brygge øl og har lyst til å gjøre det skikkelig, burde dyrke humle. Det er i tillegg en morsom plante, som klatrer og kan bli over tre meter høy, om den bindes skikkelig opp.

Den trenger å få lov til å komme høyt opp, så den får lys og luft, og den trenger godt med jord og gjødsel, men får den det, trenger den lite stell. Den er flerårig.

Det er blomstene til humleplanten vi bruker til ølbrygging. Pass på å ha nok planter, sånn at du har en viss mengde hunnplanter, det er bare de som har blomster.

En plante vi dyrker alt for lite, er kvann. (Angelica archangelica) Den vokser vilt i Norge og har vært dyrket her minst siden vikingtiden.

Det er stilkene og bladene som brukes, og de er fulle av c-vitaminer og annet sunt. De smaker ikke umiddelbart veldig godt, men vi vet fra sagaen at de ble spist som godteri. Jeg lurer på om de kan kandiseres, og driver og funderer på hvordan den kan brukes.

Kvann er uhorvelig lett å dyrke, og hvis man ikke passer på, sprer den seg veldig lett. Den liker også litt fuktig mark, men hos oss trives den over alt. Lett å så fra frø. Og jeg har mange, den får enorme frøstander.

Oregano høres veldig italiensk og eksotisk ut, men på norsk heter den egentlig bergmynte og vokser vilt.

Har du oregano i hagen, er sjansen stor for at du snart har den over alt. Men den er lett å luke bort om den er for ivrig, og det du luker bort, kan du jo tørke og ha til vinteren.

Lett å så og lett å dyrke om den bare får litt sol.

Høst den helst før den får blomster, da smaker den sterkest.

På dette bildet ser vi en blomsterstand fra en gulrot og i bakgrunnen en grønn stilk/blad fra en luftløk.

Gulrot er toårig, og frøene kommer først andre året. Jeg forsøkte meg flere år med å spare på noen røtter i jorda og få frem egne frø. Det gikk helt fint. Det er moro å lage seg sin egen varietet som passer til klima og jordsmonn som en har på stedet. De som ikke passer, vil man mislykkes med, og de som overlever er de som passer best.

Luftløk er en morsom plante hvor det kommer små løker øverst på bladet/stilken. Disse kan du sette i jorda og slik formerer den seg. Luftløk er det vanskelig å få kjøpt i butikkene, en får gjerne avleggere av andre.

Jordskokk er en superplante for alle som ikke orker å luke. Den bli to meter høy og dekker jorda med tett i tett med stengler. Den er i slekt med solsikkene og får blomster som ligner på små solsikker.

Det er knollene til jordskokken vi spiser, og den kan brukes litt som potet og litt som bare seg selv. Den sprer seg svært lett og det eneste du trenger, er å kjøpe noen og putte dem i jorda. De liker god, næringsrik jord og gjerne litt dyp jord.

De er flerårige, men det kan lønne seg å spa dem opp og flytte dem til et nytt sted innimellom. Så får de ny jord å meske seg med. Eller legg på en tjukt lag med kompost innimellom.

Her har vi en isop. Den oppfører seg omtrent som en herdig lavendel. Jeg har ikke helt funnet ut hva jeg kan bruke den til i matlagingen ennå, men den er så fin og lett å dyrke at jeg liker den allikevel.

Flerårig liten busk-søting, dette.

Denne planten er fargereseda. Den brukes til å farge tekstil gult. Jeg dyrker mange fargeurter, og kommer til å lære meg mer om plantefarging etterhvert. Inntil videre dyrker jeg fargeurter, lærer meg om dem og bygger opp et lager av både levende og tørkede urter.

Denne er toårig, så jeg må stadig sørge for fornying ved hjelp av frø. Den klarer det ofte helt på egen hånd.

Poteter er noe av det letteste du kan dyrke. Om du bare hjelper dem litt med luking i begynnelsen, holder de veldig godt stand mot ugresset.

Grav en liten grøft, putt settepotetene i, og rak jorda over, slik at det blir en liten voll over grøfta med poteter. Pass på å hyppe mere jord rundt plantene etterhvert som de vokser, da blir det mere poteter nedi der. Potetene må ikke komme opp i lyset, da blir de grønne og giftige. Ikke farlig giftig, men ikke bra for magen. Er de gule eller røde, sånn som de skal, er de gode og sunne.

Bruker du settepoteter fra matbutikken, kan du risikere å smitte jorda med potetsykdommer som kan gjøre jorda uegnet for potetdyrking i årevis. Derfor kan det lønne seg å kjøpe kontrollerte settepoteter i hagesenter. Ellers tenker jeg at jeg bruker potetskrell fra kjøpepoteter i komposten, så den risken er jo der allerede.

Dette er Mariatistel, og frøene fra denne planten skal ha en hel masse sunne virkninger. Slå opp på urtekilden og les mer om den. Foreløpig dyrker jeg den fordi den er morsom og pen. Og fordi jeg tenker at jeg skal få til det med den medisinske virkningen etterhvert.

Planten er ettårig, og man må så den på nytt hvert år. Men den er ganske flink til å slåss for seg, og den har så spesielle blader at du kjenner den igjen. Plukk av blomstene når de er visne, ta dem inn og plukk av frøene. Det er en stikkete affære, men du lærer deg teknikken etterhvert.

Her ser vi bondebønner til høyre og anthemis tinctoria til venstre. Jeg kan ikke det norske navnet.

Bondebønner er superlett å dyrke, de trenger ikke oppbinding eller gjødsling (erteblomstfamilien husker du) og de får bønner med nesten like mye protein som soya. Lagre noen bønner tørket i kjøleskapet og så neste år.

Anthemis er en fargeplante som gir gule farger, og den er i tillegg en pen prestekrageformet blomst som liver opp i hagen. Veldig lett å så og stelle. Flerårig.

Her ser vi mere Anthemis, sammen med Valurt, med blå blomster.

Valurt er en ekstremt anvendelig plante til helbredelse av sår og skader. Les mer på urtekilden. Den er også ekstremt lett å dyrke, både ved å ta avlegger av en rot eller bare så.

Her ser vi mer valurt (lilla blomster) og agurkurt (Borago) med lysere klarblå blomster. Jeg lar dem bare blande seg som de vil selv. Alle disse klarer fint å slåss for seg selv.

Agurkurt smaker agurk av alle deler, og er fin i salater. Særlig de blå blomstene er morsomme i salat og i isbiter.

Her ser vi en rad med kålplanter. Særlg grønnkål er svært lett å dyrke og motstandsdyktig mot gnagende insekter, noe ikke alle andre kålarter er. Grønnkål holder seg langt inn i frosten, og er god i all slags gryter og til alt der hvor man ellers bruker kål. Den er svært næringsrik også.

Vi ser også her hvordan vi bruker kompost fra møkkadynga til å gjødsle og dekke jorda mot ugress på en gang.

Sånn! Det var bare noen få eksempler på hva vi har i hagen, og på hvordan man kan dyrke nyttige saker uten alt for mye arbeid. Kanskje du fikk noen ideer til sommerens vekster?

Kompost. Bedring av hele biologien i jorda.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan humus og mikrolivet i jorda er med på å holde jorda sunn og frisk og støtter opp rundt nyttevekstenes liv og helse.

Hvis jorda vår er død og uten liv, har vi drept hele den hæren av nyttige organismer som kjemper hvert nanosekund imot skadeinsekter, bakterier, sopp og nematoder som ligger klare for å spre sykdommer og råte. Det ironiske er, at det er den samme typen organismer som hjelper oss i kampen. Naturen streber alltid etter en balanse i alle disse organismene, og når vi ved sprøyting eller stadig fjerning av organisk materiale i jorda utarmer dette mangfoldet, vil vi ødelegge denne fine balansen. Slik blir vi stadig mer avhengige av vår egen inngripen, med sprøytemidler, kunstgjødsel, pløying og luking.

En viktig medisin mot en slik utarming er kompost. Den består av all slags organisk avfall, og betyr at vi blander sammen avfallet og lar det forråtne på en riktig måte, slik at det blir til jord. Egentlig er det feil å kalle resultatet for "jord", fordi teknisk sett er jord det vi finner på bakken. Kompost er kompost, og et jordforbedringsmiddel og gjødsel. Når vi blander kompost i jorda, blir den bedre, sterkere, mer luftig og mer istand til å ta vare på og nære plantene.

I det moderne samfunnet har vi fjernet oss helt fra forståelsen av disse prosessene. Vi synes insekter, forråtnelse og søppel er ekkelt, og betaler andre til å kjøre det vekk. Akkurat som slakt og døende mennesker, vil vi ikke se dem. Det blir for plagsomt. Men om vi skal forstå livet, må vi også akseptere døden. Og gjenfødelsen i jorda.

Døden i denne sammenhengen ligger i matavfallsbøttene på benken vår. Vi har to bøtter med lokk på, en for slikt som ikke er spiselig, og som kan gå rett på den åpne kompostdynga, og en med spiselige saker, som hønene får. Og noen ganger kattene.

Utfordringen med matavfallet er at det ikke skal lukte, og at det ikke skal tiltrekke seg rotter. Disse problemene løser man enkelt ved at man bærer ut avfallet hver dag, og ikke legger spiselig avfall slik at rottene kommer til. Man kan ha lukket varmkompost, eller man kan bruke høner som kompostkvern. Vi har i tillegg katter som bor rundt både kompost og hønsehus, og de er svært effektive i kampen mot rotter og mus.

Når man bærer ut avfallet hver dag, rekker det ikke å bli surt eller muggent. Jo lenger man utsetter å gå ut, dess eklere blir det, dessuten mister det næringsverdi for hønene.

Bøttene skylles i varmt vann evt. skrubbes med såpe etter hver gang, slik at det ikke samler seg bakterier og muggsopp i dem. Slik holder de seg hygieniske allikevel.

Her ser vi hvordan komposten kastes på møkkadynga sammen med hestemøkk, flis, hageavfall og annet uspiselig. Det er mange ting som kan gå i komposten: tørkepapir, teposer, appelsinskall, kaffe, døde blomster, ja, alt som kan råtne og bli til jord. Aske er også fint i komposten, særlig om den inneholder kun aske fra ved, papir og annet rent og naturlig materiale.

Det er viktig å blande omtrent like deler av karbonholdig materiale og nitrogenrikt materiale. Kvister og flis er karbonrikt, urin, gressklipp og matrester er nitrogenrikt.

Prøver du å kompostere bare matavfall blir det helt sikkert bare noe ekkelt klin. Bland det med flis, da lukter det ikke, og det blir fortere til jord. Har du bare flis eller kvister, går det svært sent å bryte ned materialet til jord.

Innimellom kan det lønne seg å snu litt om på komposten. Det gjør vi med traktoren, fordi vi har så stor dynge. For andre kan det betyr å spa om på innholdet i bingen. Orker du ikke å spa om, kan du bare la den stå, det blir jord allikevel, det tar bare lengre tid.

Komposten trenger å være litt fuktig og den trenger luft. Derfor skal den ikke være for kompakt, og den må ikke stå i full sol, om du da ikke vanner den innimellom. Den trenger også en viss varme for å komme igang, men så kan den holde varmen selv langt utover vinteren. Om du har isolert binge, kan den kanskje holde det gående hele vinteren.

Alt som er spiselig går i hønene. Er et råttent eller muggent er det ikke spiselig, og da graver vi det ned i komposten. Kattene tar uansett eventuelle rotter som skulle prøve seg. Og så får kattene mat og noe å ta seg til også.

Hønene gjør matrestene effektivt om til egg og hønsegjødsel. En gang i året kan vi spa ut en blanding av flis og hønsemøkk, som er fin jordforbedring.

Her ser vi et trillebår fullt av ferdig kompost, tatt rett fra møkkahaugen. På overflaten ser haugen helt ut som alltid, med møkk og avfall i en salig blanding.

Men ta ett spatak ned, og du finner dette, etter bare ett år med stille og rolig kompostering. Mark, insekter, sopp og bakterier har gjort sin jobb i det stille. Varmen fra prosessen er kjølnet, og vi kan plukke med oss herlig kompost og blande i jorda. Komposten tar med seg mikrolivet sitt, og smitter det over til jorda, slik at disse organismene kan være med på å kjempe mot skadedyr, gjøre jorda mer luftig, holde på vannet og avgi næringsstoffer sakte og i det tempoet som plantene trenger det. Disse næringsstoffene skylles ikke så lett ut av jorda med regnet, og kommer derfor ikke ut i vassdrag og innsjøer for å forurense.

Alt i alt, en veldig rik avkastning på bare søppel, ikke sant?

Bier redder verden. Og de lager honning til oss!

Nå skal jeg skrive om noe jeg ikke har gjort ennå, men har alvorlige planer om: Jeg vil holde bier. Og jeg har anskaffet meg bikuber, jeg skal bare skaffe meg noen bifolk først.

Bier går en ikke bare på butikken og kjøper, eller kjøper av noen via nettet og leier hjem i grime.

Dessuten har det vært smittsom biesykdom her i kommunen forholdsvis nylig, og da er det strenge restriksjoner på innføring av nye bier og flytting av bifolk.

Så i mellomtiden planlegger jeg og gjør ting klart. Først og fremst fikk jeg tak i bikuber. Ingvild fant en haug kuber og tilbehør på finn, som skulle gis bort. De hadde stått på en låve siden syttitallet, og var i veldig bra stand. Det fine med kuber som har vært så lenge ute av bruk, er at det ikke er så stor sjanse for at det henger sykdom ved dem lenger.

Det er visse standarder for bikuber, slik at man kan sette sammen deler fra forskjellige leverandører uten problem. Disse ser ut til å være i riktig standard. Men først litt om fordelene ved bier og hvorfor jeg vil ha dem.

1. Vi vet at bier og humler dør i alt for stor grad i verden, og at bier og humler er livsnødvendig for å befrukte svært mange av de plantene vi spiser frukten av. Har man bier, og i tillegg legger til rette for humlene (som er vårt klimas naturlige bier), gjør man et viktig innsats for miljøet og kloden.
2. Biene befrukter epler, bringebær, blåbær og svært mange av nytteplantene jeg vil ha frukten eller frøene fra. Jo mer bier, dess mer frukt og bær. Enkelt regnestykke.
3. De lager honning! Nam! Sukker er jo ikke noe sunt for oss, men honning skal ihvertfall ha noen sunne bieffekter (hehe), så litt honning i maten istedet for sukker tenker jeg trekker ihvertfall ørlite grann i riktig retning. Honning skal være antiseptisk og kanskje litt antibiotisk, og det ryktes at det har mange andre mer eller mindre medisinske effekter. Propolis, som er et bieprodukt, skal også det. Ja takk, det vil jeg finne ut mer om.
4. Bier er trivelige dyr med et interessant levesett. Jeg vil vite mer om hvordan de lever og hvordan jeg steller dem. Dessuten lever de sitt liv ganske uavhengig av oss, det er ikke så mye stell de trenger, om en da ikke har veldig mange kuber.

Det finnes mange fine nettsider som forteller mer om hvordan man steller bier. Jeg er så heldig å ha blitt kjent med det lokale birøkterlaget, som har noen medlemmer som skjønner mer enn gjennomstnittlig mye av hvordan biologien i bisamfunnet og naturen omkring fungerer. Det er så mye mer i dette enn hva honningcentralen og de store produsentene gjør og forklarer på sine sider. Som oftest betyr det faktisk at man trenger å gjøre mindre, og stole mer på naturen. Mer om det senere. Men søk på honningcentralen, bybi eller birøkt om du vil lære mer om bisamfunnet. Det er viktig å kunne noe om hvordan biene lever for å kunne holde bier.

På bildet ser vi bikubene mine mens jeg gjorde dem rene. Som regel holder biene det rent og pent i kubene sine, bortsett fra om vinteren, da de ligger i en slags dvale. Da blir det ofte rusk og døde bier i bunnen av kuben. Men disse hadde ligget lenge i opplag, og var fulle av støv, noen døde bier og litt mugg der hvor de hadde vært fuktige.

Kubene består av en isolert kasse i et standardisert mål. Oppi disse kassene setter man et antall rammer hvor man har festet bivoksplater. Når biene er etablert i en kube, bygger de ut disse rammene slik at det blir fine, sekskantede rom i et honeycomb-mønster. Det er fascinerende å se hvor jevne og fine de blir. På det øverste bildet ser du en utbygd ramme, og hvordan biene sitter på den når de arbeider. Bildet er av døde bier som var i den ene kuben da jeg kjøpte dem. De har antagelig ikke overlevd vinteren fordi de til slutt var for få. Kanskje birøkteren ga opp eller døde, og så var det ingen til å ta over stellet en gang i tiden.

Bivoksen lager biene selv, og jo mer bivoks de lager, dess mindre honning får de overskudd til å lage. Så jo mer vi kan gjenbruke bivoksen og tavlene, dess bedre er det. Derfor er disse moderne kubene hvor man bare tar ut rammene og slynger ut honningen i en spesiell slynge, en veldig stor landevinning i forhold til gamle dagers halmkuber. Da måtte kuben og kakene ødelegges for hver gang man høstet honning.

Her ser vi bedre hvordan alle rammene sitter i kassa. Jo tettere rammene sitter, dess varmere og triveligere synes biene at det blir. Kassene setter man oppå hverandre ettersom hvor stort bifolket er, og hvor mye honning de produserer. Man har gjerne en kasse hvor dronningen bor, og produserer nye bier, og flere kasser hvor biene kan lagre honning. Disse kassene kaller birøkterne for "skattekasser". Det er ikke noen forskjell på utstyret for kassene for dronningen og skattekasser. Biene bor og lagrer honning i samme typen rammer. De lager de rommene de trenger selv, til dronninglarver eller dronelarver. Men det kan du lese om andre steder på nettet. Der fins det også mange fine bilder.

Noen tips jeg har lært meg i tillegg om biebiologi:

1. Ikke flytt på kubene om du ikke må. Mange proffe birøktere flytter kubene langt til skogs om sommeren, for at de skal få mest mulig nektar å trekke på. Men om vi flytter biene, blir de stresset, trenger lang tid på å reorientere seg (gjerne tre uker) og i den tiden produserer de mindre honning. Forsøk har vist at dette stresset oppstår om man bare flytter kuben noen centimeter. Så la dem stå i fred.
2. Stress biene minst mulig, også når du skal stelle dem. Lær biene å kjenne og jobb med dem istedet for mot dem. Akkurat som med andre dyr, aksepterer biene deg om du forstår deres måte å være på. Dermed kan du unngå å bruke så mye røyk og andre virkemidler for å gjøre biene sløve når du steller dem. Alt slikt stresser biene og gjør dem mer utsatt for sykdom.
3. Sørg for at kubene er godt isolert om vinteren, men pass på ventilasjonen. Noen tar kubene inn i kjelleren om vinteren, om den er frostfri, men kjølig og ventilert. Pass da på å sette dem på nøyaktig samme sted igjen om våren.

Og bier er forbløffende lite plagsomme selv om du har dem like i nærheten. Har du kubene i skogkanten eller i den andre enden av hagen, kan det hende at du nesten ikke merker at de er der. Selv om de er mange tusen, trekker de på et område på mangfoldige kvadratkilometer, og da blir det ikke mange gram bie pr kvadratmeter.

Og husk: Ingen sprøytemidler i nærheten! Selv om du bare sprøyter i vær som gjør at biene ikke trekker, viser det seg at midlene blir igjen og tas med til kuben, hvor den gjør stor skade. Det er nå vist at sprøytemidler er en viktig årsak til biedøden i verden. La oss gjøre noe for å motstå denne utviklingen!

Forbedre jordsmonnet og redde verden.

Ludvig på toppen av en høy stubbe i utmarka på Eriksbråten

Det er ikke bare kutt av utslipp som kan redde verden. Riktig dyrking og jordvern er minst like viktig! Og det kan vi gjøre noe med selv. Bare les her:

I vår klima-tid er vi alle sammen opptatt av hvordan vi skal bidra til å redde kloden. Vi ser stadig flere tegn på at global oppvarming er virkelig og at været blir påvirket. Vi vet at været blir mer ekstremt, og at tørke og ørkenspredning er mer og mer vanlig over hele verden.

Mange bekymrer seg også over hvordan vi skal få til å dyrke nok mat til alle menneskene i verden. Vi har med all vår kunnskap og innsikt forsøkt nå i hundre år å få styrt klima og vegetasjon slik at vi skal få mettet flest mulig.

Og så viser det seg at vi har rotet for mye. Vi har ikke skjønt hvor elegant det henger sammen der ute. For alt det vi har sprøytet, luket og vernet, så har vi ikke forstått nok av de komplekse sammenhengene i verden. Det viser seg nå at organisk dyrkning på mindre gårder er den eneste veien å gå for å mette alle. Dette har jeg fra FNs rapport som du kan lese mer om her: http://www.srfood.org/images/stories/pdf/officialreports/20110308_a-hrc-16-49_agroecology_en.pdf

Men hvis du ikke orker å lese en lang og trøtt rapport på engelsk, er det bare å følge med på denne bloggen, for det er sånt jeg er opptatt av. Og vi gjør det i praksis her på gården. Vi overlater det store bildet til FN, og gjør noe i praksis i det små. Og til slutt i bloggen skal jeg linke til en video av et foredrag med en forsker som vil vise at det vi gjør her hos oss er helt riktig, og at det ikke er tull. Det nytter, og med slike metoder kan vi til og med redusere karbonutslippet over hele verden og dermed bremse den globale oppvarmingen. Dermed blir det nyttig og viktig å sette seg inn i dette. DU kan gjøre noe konkret. Jeg ble ihvertfall enda ivrigere av tanken!

For dere som har vært på Eriksbråten er det kanskje vanskelig å se for seg at dette bildet er fra beitene våre for åtte år siden. Slik så det ut rett etter at vi hadde hugget skogen der hvor vi ville ha beite.

Dette prosjektet er et godt eksempel på hvordan vi kan jobbe sammen med kaoskreftene, ja til og med la dem ta en god del av jobben for oss, og samtidig få et fruktbart og velfungerende beite. Vi har jo som mange er klar over øket vårt beiteareal ved å hugge ned noe av skogen og gjøre det om til beite over tid.

Den moderne metoden for dyrkning er å bruke maskiner til å fjerne stubber og trerester, pløye, gjødsle, harve, kalke og så. Vanne også. Og passe på i lang tid, med jevnlig gjødsling og kalking. Alt dette er svært dyrt og arbeidskrevende.

Det som slo meg da vi skulle begynne på dette prosjektet, var "Hvordan i all verden klarer naturen dette på egen hånd, uten maskiner og kunstgjødsel?" Heldigvis fikk jeg kontakt med den lokale forsøksringen, som hadde veldig god kunnskap om dette, og sa: "Bare hugg skogen, slipp ut dyra og vent. Det ordner seg selv. Men det tar ti år". Flott. Det gjorde at jeg hadde fagfolk i ryggen når jeg hvert eneste år måtte forsvare våre valg overfor eksperter og forståsegpåere som ristet på hodet av oss og velmenende kom med planer for gjødsling og kalking.

La oss se litt mer på hva vi har gjort. Først gjorde vi som forsøksringen sa, nemlig fikk skogen hugget. Så slapp vi ut hestene. De var flinke, og holdt all vegetasjon nede. Hester spiser ganske mye forskjellig om de bare får tid til å venne seg til det. Og de er veldig flinke til å skjelne det de ikke tåler, det de må venne seg sakte til, og det de bare kan gomle i seg av. Så lenge de har nok mat.

På bildet over ser vi hestene ute i hugstmarka. Ikke så mye mat ennå, men de synes det er rasende festlig å gå og plukke, og det er veldig bra balansetrening for dem å bevege seg i det ulendte terrenget. 

Jordsmonnet er for surt for de fleste gressarter, det er jo tilpasset skogsvegetasjonen. Det som imidlertid er litt interessant, er at dette området var beitemark for ikke så veldig lenge siden. Innenfor manns minne, for å si det sånn. Hvordan kan det ha vært beite tidligere hvis dette jordsmonnet er for surt som en slags absolutt verdi? Sur nedbør? Uavvendelig utvikling? Tja.. Jeg tenkte: Naturen kan umulig være sånn at et område aldri kan dekkes til av gress igjen om skogen forsvinner. Det er bare ikke slik at jord eroderer og legges øde uten planter når naturen får holde på. Så når en skog blir beitet bort av dyr, må det skje noe med området. 

Jeg leste og leste, men fant bare en bitteliten kilde som antydet at jordsmonnet faktisk kan endre surhetsgrad etter hvilke planter som gror der. Det tar tid, men det skjer altså. Jeg fikk enda mer is i magen. Jeg ventet og så.

Det første som skjedde var at det ble alt for stort beitepress. (Bildet er fra den delen av beitet som var dyrket mark da vi tok over) Vi tok imot alt for mange hester som gjerne ville være her. Vi hadde heller ikke helt erfaring med hvor mange hester beitene våre kunne tåle, og vi ville ikke gjødsle med kunstgjødsel, fordi det ville ødelegge prosessen. (Det skal jeg fortelle mer om senere) 

Når denne balansen fungerer, vil imidlertid hestenes beitetrykk holde borte alle planteslag som er avhengige av å få stå litt i fred for å vokse og spre seg. De plantene som tåler beitepress best er gressartene og kløver, og det er jo de vi vil beholde. Altså lar vi hestene gjøre lukejobben. Denne jobben må de ivrig holde på med mens naturen får tid til å oppdage at det har skjedd en forandring, og så tilpasse seg i sitt eget tempo.

I mellomtiden fôrer vi med innkjøpt grovfôr. Det gjør at det blir mer naturgjødsel på beitene, og dermed mer humus i jorden. Dette gjør at vi gjødsler jorden og ikke bare plantene, og at vi setter jorden i stand til å klare seg selv på en helt annerledes måte. 

Her ser vi hvordan gresset var i begynnelsen, før det ble for stort beitetrykk. Men legg merke til at det bare er timotei på enga, og at det ikke er noenting som vokser innimellom timoteiplantene. Alt annet har blitt holdt effektivt borte med moderne jordbruksmetoder. Disse er gjerne arbeidskrevende, maskinkrevende og beror på sprøyting mot andre vekster. Samt at man bruker kunstgjødsel for å gi næring til plantene.

Her også. Langt gress, tilsynelatende idyll. Men problemet er igjen at det bare finnes timotei på enga, fordi den har blitt brukt til gressproduksjon over lang tid. For å produsere rundballer på noen andres jord, investerer man så klart ikke i å forbedre jorden, man gjødsler gressplantene sine og høster. Det gjør at jorden blir mer og mer utarmet og skrinn, mikroorganismer som hjelper oss dør ut, humusen forsvinner, kløveren dør, og så ender vi opp med en monokultur som er forferdelig sårbar. Timotei gir et fint høy, men den er ikke særlig beitesterk. 

Hestene liker å smake på forskjellige urter som de kan spise, men de er ganske forsiktige med å overspise seg på ny mat. Etterhvert ser vi at de spiser mer av løv og blader om de har tilgang til det. Ikke alt er like populært, og det må vi rydde vekk med ryddesag.

I de åtte årene som har gått, har vi sett at mindre stubber allerede har råtnet, og vi plukker dem med oss og bruker dem som ved sammen med grener og andre rester. Gress, urter og kløver vokser seg innover i hugstmarken jevnt og trutt. Hver vår går vi spent innover for å se hvor langt moder natur har kommet. Hver vår har hun kommet et imponerende langt stykke. 

Vi har også en hel masse spennende urter og markblomster. Fioler, vikker, blåklokker, osv. Mange av disse er akkurat som kløveren i erteblomstfamilien, det vil si at de har evnen til å binde nitrogen fra luften ned i jorden, slik at de og naboplantene kan nyttiggjøre seg nitrogenet. Som vi lærte på skolen, er nitrogen et av de viktigste gjødselslagene.

Og enda viktigere: Om vi gjødsler med for mye kunstig nitrogen, vil kløveren og de andre erteblomstene dø ut. Og enga blir avhengig av vår kunstige inngripen, fordi vi har forstyrret balansen.

Så: Hvordan har det gått til nå med gressveksten der ute? La oss se litt på forskjellige bilder vi har fra et par år tilbake:

Her ser vi et område som har vært beitet bra og som har utviklet seg til å bli forholdsvis bra beitemark allerede. Det er fremdeles endel stubber som står igjen, det tar nok et par år til før alle er løse, men det gjør ingenting, de tar liten plass, og når de er borte, gror gresset fort tilbake. Om vi skulle ta dem bort med maskiner, kommer vi til å ødelegge mer gress enn vi vinner. Pluss at vi bruker alt for mye diesel og lager utslipp.

Vi har beholdt endel bjørk og andre løvtrær, for skyggens del og fordi de er pene.  Vi ser at det er endel engsoleie, som er giftig for hestene, og som de ikke spiser. Disse må holdes nede manuelt om man ikke har sau, som spiser engsoleie. Vi vurderer å skaffe oss noen sauer, særlig fordi vi liker å spinne vår egen ull. Men interessant nok har aldri engsoleien virkelig tatt over. Kanskje det er det kontinuerlige tråkket fra hestene som holder dem nede?

Ellers ser vi at kløveren har spredd seg bra, og at det er ganske bra variasjon i vegetasjonen.

Her ser vi et område som ikke har kommet så langt ennå, fordi det er lenger borte fra den opprinnelige skogskanten. Her er det mer mose, og en god del småtrær som får stå i fred. De må vi kanskje rydde litt i med ryddesaga. Vi ser allikevel at gresset begynner å få tak, og når vi bare holder den andre vegetasjonen borte, får gresset snart overtaket. Ingenting er verre ugress enn gress og kløver som bare får nok lys.

Her er vi et område hvor de vokste mye bregner. Hester har ikke så godt av å ete bregner, så det holder de seg unna. Det betyr at bregnene holder seg en stund lenger, om de ikke blir holdt nede manuelt. Mulig at sau ville beitet bregnene, det har jeg ikke sjekket. Vi ser også en rødhyllbusk, de er også giftige for hestene, og de holder seg unna. Rødhyllen er pen, og den gir veldig fine grener som vi bruker til oppbinding i kjøkkenhagen. Dermed blir den holdt nede allikevel.

Vi ser at det ellers vokser gress, kløver og forglemmegei. 

Her har vi brennesle og engsoleie, som hestene ikke vil ha. Brenneslen er veldig næringsrik, og vokser bare på næringsrik jord. Men siden den brenner når den er fersk, vil ikke hestene ete den. Den må vi ta med ryddesaga. Ellers ser vi kløver som har spredd seg veldig godt. Her vil vi snart se at næringsinnholdet i jorda tar seg opp, og veksten tiltar, også når det gjelder gress.

Her ser vi at det fremdeles står igjen en god del mose. Mosen beskytter jorden, men den er ikke særlig sterk mot tråkk, og er ikke mat for hestene. Vi vil dermed at den skal bort. Det kan vi rolig vente på vil skje helt av seg selv, når bare gresset og hestene får jobbet med saken. Gresset er mye sterkere enn mosen når det bare får nok lys, næring og riktig ph-verdi. Ettersom hestene tråkker på mosen, vil den svekkes, og gresset blir sterkere ettersom kløveren rykker inn og forsyner jorden med næring, hestene gjør fra seg og gjødselen blir kompostert, og lyset igjen slipper til etter at trærne er borte. 

Vi ser at gresset har etablert seg her og der over hele stykket, og det er bare for oss å vente på at gresset vinner kampen. Da vil også ph-verdien gradvis endre seg. Fascinerende...


Ikke verst, når en tenker på at vi ikke har gjort annet arbeid enn å samle ved, det vil si å ta bort de store grenene?

Så, hvordan ser det ut der ute nå? Etter åtte år har gress, kløver og andre engvekster spredd seg til nesten hele det nye beitet. De gamle barnålene, som sørget for det sure jordsmonnet, er blitt til jord, og den er blitt gradvis mindre sur, slik at gresset trives.

Kløveren sørger for nitrogen, som den tar fra lufta og sender ned i jorda, og gresstorvene sørger for å holde på resten av næringsstoffene, samt holde på karbonet, slik at det ikke frigjøres til å havne i atmosfæren. Disse bildene ble tatt lille julaften, så det ser ikke så grønt ut, men jorda er dekket av gress, engplanter, mose og småtrær.

Her kan vi se hva som har skjedd med alle de digre stubbene. Et lett slag med øksa endte på denne måten; de er pill råtne alle sammen. Mange forskjellige sopper har sørget for å bryte dem alle sammen ned til humus, som jorda så inderlig gjerne trenger.

Sånn som dette ser de ut inni. Nedbrutt av insekter og sopp. Dette er glimrende jordforbedringsmateriale. Og helt riktig forberedt av de organismene som naturen har bestemt skal gjøre jobben.

Her ser vi også et viktig bidrag i kabalen: Hestemøkk. Vi lar alltid møkka bli liggende. Hestene har stor nok plass til å la være å beite der hvor det ligger møkk. Det gjør at de beskytter seg selv mot innvollsorm, samt at det blir øyer med frodig gress som får lov til å vokse seg høyt og også gå i frø, slik at det sprer seg.

Etterhvert som møkka blir nedbrutt vil disse områdene også bli nedbeitet. Når vi får oss andre beitedyr i tillegg, vil de forskjellige dyreslagene beite på hverandres møkkadynger, fordi innvollsormen ikke har samme vertsdyr de er parasitter på.

Hvis dere studerer disse siste bildene, som altså er tatt 23.desember, ser dere at det er blitt en mye tettere matte av gress, som består av mange flere arter. Dette gjør at beitet er mye mer motstandsdyktig mot tråkk, tørke, beite og vinterskader. Hvis det oppstår forhold som er harde mot en art, tar de andre over en stund, og beskytter jorda samt gir mat til hestene.

Og her ser dere at gresset har vokst på samme måten inn i den tidligere jordbunnen, som kun var strø, lyng og mose. Også tatt 23. desember.
Ingen pløying, ingen harving, ingen kalking, ingen gjødsling, ingen vanning, ingen fjerning av røtter, Det eneste vi har gjort, var å fjerne en god del store greiner og legge dem i haug. Vi forsøkte å brenne noen av det, men det var ikke nødvendig, og det gjorde nok at vi gikk glipp av ganske mye nyttig humus til jorden. Men mineralene fra asken kom alltids til nytte.

Hvert år har vi mer og mer mat til hestene. I år hadde vi ca. femten hester på beite på gården, og foret ikke med ekstra grovfor i to måneder, juni og juli. I tillegg hadde vi bare litt tilleggsforing i mai og august, samt noe beite til ut i oktober. Dette er over all forventning mye mer enn vi hadde våget å tro. Det er rart å tenke på at vi første året hadde bare beite til åtte hester i noen uker. Og enda er det potensial for omtrent dobbelt så mye vekst på de områdene vi allerede har ryddet. Det gir ganske voldsomme perspektiver.

Og vil du ha enda videre, viktigere og mer optimistiske perspektiver? Se denne videoen:

http://www.upworthy.com/someone-give-this-man-a-nobel-prize-already-he-s-going-to-save-the-planet?g=6

God jul og godt nyttår!